Å klippe hår

Broder Lauri har lagt sitt liv i Guds hender. Han er fast i sin beslutning, og er helt i hvilen uansett hva som skjer. Dette var nok grunnen til at han uten redsel eller frykt lot meg få klippe ham onsdagskvelden. Han skulle etter planen bare stusses litt, det var blitt litt langt ved ørene, dessuten kilte det litt i nakken.

Jeg valgte å framstå verdensvant og med en viss erfaring, og sa at jeg hadde klipt hår før. Det jeg refererte som "klipping" ble av min egen mor betegnet som hærverk, da jeg som femåring tok saksa fatt og lot kjære søster Randi  miste sine mørke lokker. Jeg hadde jo sett min egen mor klippe meg mange ganger og mente meg å få det til ettersom jeg hadde observasjonserfaringen i orden.

Det skulle vise seg å bli katastrofalt.

Lauri ba meg egentlig om å ikke klippe han så kort, fordi det er kaldt i Hamar. Hans ønske ble ikke tatt til følge. Jeg klippet med hård hånd, og lot lokkene falle i 
tur og orden. For å jevne ut hakk og mislighold av saks måtte jeg skave av enda mer.

Det hele ble kort. Kort og kraftig.

Lauri innrømmet at han i framtiden vil velge en annen frisør. Jeg innrømmer at frisøryrket ikke ligger for meg.